Sykestue i fjøset....

Denne lille killingen er på sykestue om dagen.

På torsdag ettermiddag oppdaget vi plutselig at antall geiter ikke stemte -

vi telte og telte og telte....men kom bare til 22 og vi skulle hatt 23.

Det er ikke moro.

Vi gikk igjennom hele beite og sjekket langs alle gjerder,

men ingen geit å se.....

Prøvde å kalle,

 men hørte ingen som svarte.

Siden vi var på vei på skoleavslutning - 

måtte vi til slutt bare løpe for å rekke den.

På vei dit gikk vi forbi geite-innhegningen en siste gang -

JEg prøvde igjen å rope og syns at jeg hørte en kort svak breking...

Vi ropte og ropte -

men da var det tyst igjen...

Ventet litt og prøvde å rope igjen -

da svarte han...

Fortvilt breking - høyt og tydelig -

men vanskelig å lokalisere.

Vi bestemte oss for å dele oss -

jeg løp avgårde på skoleavslutning og 

husbonden forsatte letingen.

Geitekillingen hadde rett og slett ramlet nedi et hull i steinrøysa -

og hadde kilt seg fast så bare hodet var synlig.

Vi hadde gått forbi stedet flere ganger uten å få øye på han.

Heldigvis fikk husbonden hjelp av en annen kar -

så de klarte å få lirket den opp igjen av hullet....

Han var sterkt medtatt og helt slapp og stiv i nakken.

Vi fikk tak i dyrlege som kom med en gang -

hun sjekket at ingenting var brukket -

men konstanterte at han mulig har fått en strekk eller revet av et senefeste..

Vi  fikk tatt han inn i fjøset -

og der fikk han smertestillende -

så på natt til fredag var det litt våking.

Han var så stiv i nakken at han rett og slett ikke klarte å røre seg.

Veltet over mange ganger og klarte ikke å komme seg opp igjen..

Uff det så ikke lovende ut for han...

Han måtte støttes opp en del ganger i løpet av kveldingen.

OG det var bare 50/50 sjanse for å overleve.

MEn her ser dere - det gikk bra :-)

Er så glad :-)

Han er fortsatt litt stiv i nakken,

men han går forsiktig rundt i bingen.

Spiser gress - løv og har fått i seg godt med drikke...

Så da ligger det ann til å gå bra :-)

Da mor kom inn i fjøset etter at vi hadde innlosjert han i en egen syke-bås -

sto hun å snuste opp i lufta.

Du kunne se at hun kunne lukte at han var der -

mens alle de andre kastet seg over kraftforet sto hun bare å været -

Stor gjensynsglede når han fikk besøk av mamma.

Etter det gikk det bare en vei og det var oppover :-)

Mohairgeitene slutter aldri å imponere meg -

de legger seg ikke ned for å dø,

men kjemper virkelig for å overleve

 (uansett hvor dårlig det kan se ut enkelte ganger)

PS......Nå er han kvikk som bare det igjen -

på søndag ble han sluppet ut på beite igjen og 

det ser ikke ut til at han har fått noen varige mén.